Siste helgen i august var det spesialutstilling for Hovawart på Gol.
I år hadde jeg kun med meg mine to gutter, men Nayatidatter Eventyr kom fra vestlandet, og flere av Chiefs søsken og mamma var på plass. En stor lykkelig familie! :)
Jeg må jo si at vi gjorde det knallbra i år hele gjengen!
Chief tok stor-CERT, 3dje beste hannhund, kun slått av to flotte og erfarne championhanner.
Og det for tysk spesialdommer med veldig bra kritikk!! Fantastisk stolt av det.
Nayati ble 3dje beste championhanne, med CK. Men stakkaren var super stresset for han hadde parret hele den uken. ;) Kokte litt kan man si. Men kritikken hans var også kjempebra og mor var fornøyd med det.
Eventyr, Nayatidatter, fikk super kritikk, og eneste unghunden på utstillingen som fikk CK. :)
Hele Tervtinagjengen gjorde det kjempe bra, utrolig morro!
Da er det bare å fortsette å stille Chief for å fa championatet på han. Det er innen rekkevidde nå.
Vil bare takke Carina, som var super reisefølge og fantastisk handler i åpen klasse for Chief. Skulle tro du var født på hundeutstillinger. :D
Og Siv, Kine, Linda, Sunniva, Carina og Hege for alltid morro på festen og i hytta! ;) Er ikke det samme uten.
Da gleder vi oss bare til nesteår!!!!
Michelle.
onsdag 30. september 2009
torsdag 11. september 2008
Min historie..
Jeg møtte min første Hovawart i 1997, mens jeg bodde i Hønefoss.
Det var første Hovawarten til Ellen Alexander, Nikita. Når Ellen mistet Kita og skulle ha seg ny valp så ble jeg med til sverige for å hente den, og da var det gjort. Møtet med alle de små i valpekassa var magisk! En sånn SKULLE jeg ha!
Ellen tok kontakt med en oppdretter som drev i i Hønefoss den gangen, og satt meg på liste for å få valp. Som så mange andre som skal ha første Hovawarten så ville jeg ha smt tispe.
Men skjebnen ville det annerledes...
En dag på høsten i 1998 ringte Ellen meg på jobb og sa at det var en svart Hovawart hannhund til omplassering fra Kennel Robenhof. Han het Patcho, var 8 måneder og hadde hatt 3 hjem allerede.
Egentlig ble jo det helt feil, både kjønn, farge og alder men jeg ville dra å se på han.
Så på senhøsten i -98 dro jeg til Kalbakken i Oslo for å ta en titt.
Det som møtte meg i døra når jeg ringte på var en SVÆR svart bjeffende og hoppende ting full av krøller (??!!!). De som hadde han ga beskjed om at kunne være litt voldsom, og ikke så glad i fremmede. Jeg gikk inn for å ta en prat med dem, egentlig litt skeptisk, men skepsisen varte ikke lenge.
Så fort jeg fikk satt meg ned i sofaen så kom han bort og snudde rompa til, satt seg ned på skoene mine, og ble sittende der, stille og rolig.
Man kan si at det ble kjærlighet ved første blikk.........
Jeg klarte ikke å slutte å tenke på det lurvete og uoppdragne sjarmtrollet, og når Tove Johnsen som eide Kennel Robenhof, og skulle omplassere Patcho, spurte om hun kunne møte meg så ville jeg selvfølgelig det.
Så en fantastisk solfylt høstdag gikk vi tur med Patcho og Tove på Snarøya i Oslo, og jeg kom igjennom nåløye til Johnsen (for de som kjente henne, så vet man jo at det var IKKE lett ;) ).
Men det var et hinder, og det var at jeg nettopp var ferdig med videregående og bodde hjemme, med en stemor som var allergisk. Men hva gjør men ikke for kjærlighetet........
Jeg pakket sengen, pulten og en lampe og flyttet på hybel. :)
Jeg kan ikke fortelle alt jeg opplevde med Patcho her, for det er nok til å fylle en hel roman med, men litt er viktig å få med.
De første årene var veldig turbulente. Patcho hadde hatt en vanskelig start, aldri hatt et fast holdepunkt og ofte opplevd mer negativ en positiv forsterkning. Jeg hadde ikke hatt helt egen hund før selv om jeg var vokst opp med både Grand Danois og Rottweiler.
Det var hundetrenere som hadde ment at Tove burde avlive han pga adferdsproblemer, men vi fant vel ut at den beste medisinen for Patcho var kjærlighet, kustus, A4-regler, tårer, slit og enda mer kjærlighet.
Så med hjelp, støtte og masse engasjement fra Tove så ble Patcho den fantastiske hunden han var ment til å bli.
Patcho var en meget habil lydighetshund. Vi slet i lang tid men å få han til å ligge i fellesdekk i lydighetsringen, men når den satt, og jeg fikk ristet av meg ett tonn med konkurransenerver så gikk vi fra klasse I i lydighet til klasse Elite på 2,5 måneder!!! Vi vant beste ekvipasjepris, uansett klasse, flere ganger, NM for Hovawart i alle klassene og Drøbaksmesterskapet for å nevne noe.
Patcho var også en fantastisk sporhund og vi gikk vår skjerv spor, selv om jeg ikke konkurrerte så hardt der. Vi gikk mest bruksspor, på kurs med Terje Østlie i Elverum og Knut Oskarsen i Kongsberg. Vi tok WCC, og fikk godkjent kårningsprøve hos NKK.
Vi trente også blodspor hos min gode venninne Siv Helseth, Kennel Tervtina, i Sykkylven når vi var der oppe. Og det er ikke få ganger i har forsert fjellene på vestlandsferier. :)
Han ble også mentaltestet og ekstriørbeskrevet i sverige og fikk titlen Korad.
Men der vi vant de fleste av premiene våre var faktisk i utstillingsringen!
Patcho var en sjelden skjønnhet. Noen av de mange merittene der var Norsk, Dansk og Internasjonal UtstillingsChampion, Norsk Vinner -02 og -04, Dansk Racevinner -03, han tok 2 IHF-cert og han ble beste hovawart hannhund og BIM på rasespesialen i 2004.
Jeg vil vel også si at noen av hans beste meritter var kullene han produserte.
Han hadde tilsammen 27 avkom på 3 kull.
Førstekullet hadde han i norge for Kennel Robenhof (C-kullet), der en av hans mest meriterte avkom er Robenhofs Carmen som er avlstispe hos Kennel Brukshoffet, http://www.brukshoffet.com/ .
Det andre kullet hadde han i sverige hos Kennel Hovriket (N-kullet), http://www.hovrikets.com/ . Fra dette kulle beholdt jeg en blond hannhund Hovrikets Nayati Af Apache, Nayati til vanlig, som nå også har begynt å gå videre i avl.
Det siste kulle hadde han i frankriket hos Kennel Trois Petits Diables (V-kullet), http://www.hovawart-fr.com/. I frankrike er det også flere av avkommene som går videre i avl.
Itillegg til at jeg var fantastisk heldig med hunden jeg fikk, så var jeg vel så heldig med oppdretteren hans. Tove Johnsen ble gjennom årene en av mine aller nærmeste. Man kan vel si at hun ble en blanding av ekstra-mamma og mentor.
Tove var med å startet Hovawartklubben i norge i 1983, og var en av pådriverede for å få de første eksemplarene til norge. Tove var også en ildsjel i klubben i alle år, og ble æresmedlem på 20 år jubileumet i 2003.
Men det mest utrolige med Tove var hennes utømmelige kunnskap om Hovawarten, blodslinjer, avel, hundepsykologi, trening av hund og ett vannvittig engasjement og en fantastisk smittende energi. Så jeg må si at jeg har vært en av de mest heldige menneskene jeg kjenner ved å kunne tappe kunnkap fra en sånn kilde over mange år. Men selv om jeg lærte mye, så er det bare en brøkdel av det Tove tok med seg når kreften tok henne i 2003.
Jeg mistet en av mine aller kjæreste, men også Hovawart-verden mistet en av sine aller største.
En annen person som betyr masse for meg er Siv.
Siv driver Kennel Tervtina i Sykkylven ikke så langt unna Ålesund.
Siv er en av mine største inspirasjonskilder, beste venninner og diskusjonspartnere.
Hun brukte også Nayati på E-kullet sitt, og da hadde vi noen grusomme dager i valpekassa sammen. Forferdelige veterinærtabber gjorde at vi mistet 6 av 10 valper men de 4 vi har igjen er en fantastisk gjeng. :)
Siv er også den som har lært meg det lille jeg kan om blodspor, og har inspirert meg til å fortsette med det framover. Morro å prøve noe nytt.
Jeg har også 3 hunder fra oppdrettet hennes. Tervtina's Chief Chayenne, en fantastisk morsom og pen smt hannhund med uant potensiale i flere grener. Han er 2 år nå, og han er strålende fremtid foran seg. De to andre er fra E-kullet hennes med Nayati. Der beholdt jeg 2 av de 4 valpene vi reddet, og disse har jeg satt ut på fòr. Tispa er Tervtinas Engel og hannhunden er Tervtinas Enyeto.
Jeg har også hatt flere verv i hovawartklubben. Som østlandskontakt i flere år, og flere styreverv.
Planene for fremtiden er å fortsette på konkurransebanen i lydighet, få Chief godkjent som ettersøkshund på skadet vilt og konkurrere i blodspor.
Utstillinger går jeg på med alle mine 4 hunder med gode kritikker.
Så får jeg bare vente i spenning på championatene.
Selvfølgelig kommer jeg til å bruke mye av tiden min på å få alle mine hunder avelsgodkjente, velge gode partnere til dem og utdanne meg selv.
Gjennom jobben min som instruktør, i dyrebutikk og min tidligere arbeidsgiver Sarpsborg Smådyrklinikk har jeg mye erfaring. Jeg har også vært med på nesten alle kullene til mine hannhunder, og deres barn igjen. Men man blir aldri utlært og trenger alltid ny input. :)
Fremtiden er spennende og full av nye muligheter.
Michelle.
Det var første Hovawarten til Ellen Alexander, Nikita. Når Ellen mistet Kita og skulle ha seg ny valp så ble jeg med til sverige for å hente den, og da var det gjort. Møtet med alle de små i valpekassa var magisk! En sånn SKULLE jeg ha!
Ellen tok kontakt med en oppdretter som drev i i Hønefoss den gangen, og satt meg på liste for å få valp. Som så mange andre som skal ha første Hovawarten så ville jeg ha smt tispe.
Men skjebnen ville det annerledes...
En dag på høsten i 1998 ringte Ellen meg på jobb og sa at det var en svart Hovawart hannhund til omplassering fra Kennel Robenhof. Han het Patcho, var 8 måneder og hadde hatt 3 hjem allerede.
Egentlig ble jo det helt feil, både kjønn, farge og alder men jeg ville dra å se på han.
Så på senhøsten i -98 dro jeg til Kalbakken i Oslo for å ta en titt.
Det som møtte meg i døra når jeg ringte på var en SVÆR svart bjeffende og hoppende ting full av krøller (??!!!). De som hadde han ga beskjed om at kunne være litt voldsom, og ikke så glad i fremmede. Jeg gikk inn for å ta en prat med dem, egentlig litt skeptisk, men skepsisen varte ikke lenge.
Så fort jeg fikk satt meg ned i sofaen så kom han bort og snudde rompa til, satt seg ned på skoene mine, og ble sittende der, stille og rolig.
Man kan si at det ble kjærlighet ved første blikk.........
Jeg klarte ikke å slutte å tenke på det lurvete og uoppdragne sjarmtrollet, og når Tove Johnsen som eide Kennel Robenhof, og skulle omplassere Patcho, spurte om hun kunne møte meg så ville jeg selvfølgelig det.
Så en fantastisk solfylt høstdag gikk vi tur med Patcho og Tove på Snarøya i Oslo, og jeg kom igjennom nåløye til Johnsen (for de som kjente henne, så vet man jo at det var IKKE lett ;) ).
Men det var et hinder, og det var at jeg nettopp var ferdig med videregående og bodde hjemme, med en stemor som var allergisk. Men hva gjør men ikke for kjærlighetet........
Jeg pakket sengen, pulten og en lampe og flyttet på hybel. :)
Jeg kan ikke fortelle alt jeg opplevde med Patcho her, for det er nok til å fylle en hel roman med, men litt er viktig å få med.
De første årene var veldig turbulente. Patcho hadde hatt en vanskelig start, aldri hatt et fast holdepunkt og ofte opplevd mer negativ en positiv forsterkning. Jeg hadde ikke hatt helt egen hund før selv om jeg var vokst opp med både Grand Danois og Rottweiler.
Det var hundetrenere som hadde ment at Tove burde avlive han pga adferdsproblemer, men vi fant vel ut at den beste medisinen for Patcho var kjærlighet, kustus, A4-regler, tårer, slit og enda mer kjærlighet.
Så med hjelp, støtte og masse engasjement fra Tove så ble Patcho den fantastiske hunden han var ment til å bli.
Patcho var en meget habil lydighetshund. Vi slet i lang tid men å få han til å ligge i fellesdekk i lydighetsringen, men når den satt, og jeg fikk ristet av meg ett tonn med konkurransenerver så gikk vi fra klasse I i lydighet til klasse Elite på 2,5 måneder!!! Vi vant beste ekvipasjepris, uansett klasse, flere ganger, NM for Hovawart i alle klassene og Drøbaksmesterskapet for å nevne noe.
Patcho var også en fantastisk sporhund og vi gikk vår skjerv spor, selv om jeg ikke konkurrerte så hardt der. Vi gikk mest bruksspor, på kurs med Terje Østlie i Elverum og Knut Oskarsen i Kongsberg. Vi tok WCC, og fikk godkjent kårningsprøve hos NKK.
Vi trente også blodspor hos min gode venninne Siv Helseth, Kennel Tervtina, i Sykkylven når vi var der oppe. Og det er ikke få ganger i har forsert fjellene på vestlandsferier. :)
Han ble også mentaltestet og ekstriørbeskrevet i sverige og fikk titlen Korad.
Men der vi vant de fleste av premiene våre var faktisk i utstillingsringen!
Patcho var en sjelden skjønnhet. Noen av de mange merittene der var Norsk, Dansk og Internasjonal UtstillingsChampion, Norsk Vinner -02 og -04, Dansk Racevinner -03, han tok 2 IHF-cert og han ble beste hovawart hannhund og BIM på rasespesialen i 2004.
Jeg vil vel også si at noen av hans beste meritter var kullene han produserte.
Han hadde tilsammen 27 avkom på 3 kull.
Førstekullet hadde han i norge for Kennel Robenhof (C-kullet), der en av hans mest meriterte avkom er Robenhofs Carmen som er avlstispe hos Kennel Brukshoffet, http://www.brukshoffet.com/ .
Det andre kullet hadde han i sverige hos Kennel Hovriket (N-kullet), http://www.hovrikets.com/ . Fra dette kulle beholdt jeg en blond hannhund Hovrikets Nayati Af Apache, Nayati til vanlig, som nå også har begynt å gå videre i avl.
Det siste kulle hadde han i frankriket hos Kennel Trois Petits Diables (V-kullet), http://www.hovawart-fr.com/. I frankrike er det også flere av avkommene som går videre i avl.
Itillegg til at jeg var fantastisk heldig med hunden jeg fikk, så var jeg vel så heldig med oppdretteren hans. Tove Johnsen ble gjennom årene en av mine aller nærmeste. Man kan vel si at hun ble en blanding av ekstra-mamma og mentor.
Tove var med å startet Hovawartklubben i norge i 1983, og var en av pådriverede for å få de første eksemplarene til norge. Tove var også en ildsjel i klubben i alle år, og ble æresmedlem på 20 år jubileumet i 2003.
Men det mest utrolige med Tove var hennes utømmelige kunnskap om Hovawarten, blodslinjer, avel, hundepsykologi, trening av hund og ett vannvittig engasjement og en fantastisk smittende energi. Så jeg må si at jeg har vært en av de mest heldige menneskene jeg kjenner ved å kunne tappe kunnkap fra en sånn kilde over mange år. Men selv om jeg lærte mye, så er det bare en brøkdel av det Tove tok med seg når kreften tok henne i 2003.
Jeg mistet en av mine aller kjæreste, men også Hovawart-verden mistet en av sine aller største.
En annen person som betyr masse for meg er Siv.
Siv driver Kennel Tervtina i Sykkylven ikke så langt unna Ålesund.
Siv er en av mine største inspirasjonskilder, beste venninner og diskusjonspartnere.
Hun brukte også Nayati på E-kullet sitt, og da hadde vi noen grusomme dager i valpekassa sammen. Forferdelige veterinærtabber gjorde at vi mistet 6 av 10 valper men de 4 vi har igjen er en fantastisk gjeng. :)
Siv er også den som har lært meg det lille jeg kan om blodspor, og har inspirert meg til å fortsette med det framover. Morro å prøve noe nytt.
Jeg har også 3 hunder fra oppdrettet hennes. Tervtina's Chief Chayenne, en fantastisk morsom og pen smt hannhund med uant potensiale i flere grener. Han er 2 år nå, og han er strålende fremtid foran seg. De to andre er fra E-kullet hennes med Nayati. Der beholdt jeg 2 av de 4 valpene vi reddet, og disse har jeg satt ut på fòr. Tispa er Tervtinas Engel og hannhunden er Tervtinas Enyeto.
Jeg har også hatt flere verv i hovawartklubben. Som østlandskontakt i flere år, og flere styreverv.
Planene for fremtiden er å fortsette på konkurransebanen i lydighet, få Chief godkjent som ettersøkshund på skadet vilt og konkurrere i blodspor.
Utstillinger går jeg på med alle mine 4 hunder med gode kritikker.
Så får jeg bare vente i spenning på championatene.
Selvfølgelig kommer jeg til å bruke mye av tiden min på å få alle mine hunder avelsgodkjente, velge gode partnere til dem og utdanne meg selv.
Gjennom jobben min som instruktør, i dyrebutikk og min tidligere arbeidsgiver Sarpsborg Smådyrklinikk har jeg mye erfaring. Jeg har også vært med på nesten alle kullene til mine hannhunder, og deres barn igjen. Men man blir aldri utlært og trenger alltid ny input. :)
Fremtiden er spennende og full av nye muligheter.
Michelle.
GODKJENT KENNELNAVN! :)
Nå har jeg fått godkjent kennelnavnet mitt fra FCI, Kennel Primigenia!
Hjemmesiden kommer i orden før jul, men inntil da så følg med her på bloggen. :)
Michelle.
Hjemmesiden kommer i orden før jul, men inntil da så følg med her på bloggen. :)
Michelle.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
